Jeg bøyer meg i ren beundring over Ronnie!

En helt suveren maratondebut og en suveren motivasjon underveis. Ronnie var ved min side, foran eller bak til enhver tid under gårsdagens maraton i Eindhoven. Selv om de andre løperne i elitefeltet startet med både 2-3-4-5 fartsholdere hadde jeg den blideste og mest entusiastiske av dem alle.

Vi ankom Nederland og Eindhoven på fredag i et helt OK vær. Opphold, lite vind og omtrent de samme temperaturene som vi har hjemme disse dagene. Vi ble innlosjert på et flott hotell rett ved start og mål. Fantastiske Peer Pulles i arrangørstaben sørget for at vi følte oss velkomne fra første sekund. Er ikke alle steder du blir møtt på togstasjonen og guidet fram til rett sted.

Fredagen ble brukt til litt lett trening som ble litt lenger enn planlagt grunnet litt feil navigering og ellers en tur i byen. Et flott sentrum der stort sett alt var i gangavstand.

Vi prøvde å sove lenge på lørdag, men da du bruker å stå opp før kl 5 til vanlig, er det ikke lett å snu om sånn plutselig, samtidig hadde jeg litt “maur i baken” av rastløshet. Vi drøyde frokosten en del i alle fall, slik at dagen skulle gå raskest mulig. Jeg misliker sterkt dager der hovedmålet er å lade opp og det egentlig ikke skal skje så mye. Her har jeg et stort forbedringspotensialet. Løpeturen ble lagt til en fin park i nærheten. Den gikk rundt et gedigent Sportscentrum med fotballbaner og diverse idrettshaller så langt øyet kunne se. Igjen ble det nok litt lenger enn det som var på planen, men det var sol, god temperatur og mye å se på langs dagens ferd.

På ettermiddagen var det høytidelig utdeling av startnummer til oss som hadde elitestatus. Følte meg en smule feilplassert der jeg ble fotografert med Kenyanere og Etiopiere som hadde personlige rekorder på tider rundt 2.05 og beste dameløper på godt under 2.30. Senere var det teknisk møte der planen for morgendagen ble presentert. Det være seg drikkestasjoner, fartsholdere, avkrysning, innmarsj osv. Dameløperne ble delt i 3 grupper. De raskeste skulle løpe på 2.27-2.28 og passere halvmaraton på lav 1.14 som maks, neste gruppe var 2.31-2.32 med passering halv på lav 1.16 og den siste gruppen med tid på 2.35-2.36 med passering halv på 1.18 lav. Ingen av disse gruppene passet egentlig mitt oppsett, men jeg og Ronnie hadde lyst til å ha et øye med den siste gruppen.

Løpsdagen var VÅT, KALD og VINDFULL! Vi hadde på oss det vi hadde av klær for å gå ut for å varme opp. Regnet gjorde oss gjennomvåte i løpet av 2 minutter. Jeg og R0nnie var nesten de eneste som gikk ut for å varme opp. De andre (Kenyanerne og Etiopierne) brukte hotellgangene til oppvarming! Så da har vi sett det også…

Før start var det på med tørr langermet ullsuper-trøye fra CRAFT og VOTTER. Brrrr…det var kaldt! På med regnponcho og på nytt ut i regnet et kvarter før start. Regnponchoene ble for øvrig kastet av 10 sekunder før start 🙂

I det startskuddet gikk var både vær og vind glemt for en stund. Det gikk kontrollert ut fra start og det gikk nærmest av seg selv. Vi hadde hele tiden øyekontakt med de fremste damene, men vi løp etter eget skjema hele tiden (stort sett i alle fall). Etter andre drikkestasjon ved ca 11 km begynte min berømmelige maratonmage å gjøre seg gjeldene. Da var det bare å ta beina fatt ut i skogen og inn igjen i løypa etterpå…. Her gikk det med litt tid og MANGE hadde passert! Irritert og sint ville jeg ta igjen det tapte og tempoet ble økt i noen kilometer. En dødfødt tanke! Du klarer ikke ta inn igjen 1.30 minutt på null komma niks. Vi bestemte oss for å glemme stoppen og legge oss på 3.40-3-45 fart pr. kilometer.

Været var tøft! Det var kaldt, mye regn og sterk vind. Mange lange rette strekker der spesielt vinden var veldig merkbar, men både jeg og Ronnie hadde en god dag og jobbet godt sammen. Halvmaraton ble passert på 1.19 og i godt driv. Beina, kroppen og hodet var bra. Ikke merkbar sliten, men begynte å bli kald. Ronnie var veldig ivrig fram til 25 km, men da begynte jeg å merke på han at distansen og været begynte å sette merker. Vi snakket litt og han sa han ville gi seg… Da må jeg innrømme at hevet stemmet ganske så bra og sa at han hadde å bli med til mål. Ikke snakk om å gi seg før det virkelig begynte å gjøre vondt.

Vi holdt det bra gående sammen. Heia på hverandre og holdt god kontroll på gode kilometertider. Jeg hadde virkelig trua på at vi skulle klare å komme oss godt under 2.40. Hele tiden lå vi innenfor skjema, tross do stoppen som kostet oss halvannet minutt.

Etter drikkestasjonen på 30 km møter vi 3 forholdsvis lange strekker i god motvind. Nå begynte vi å merke den veldig godt. Jeg hakket tenner og hadde ikke følelse med lårene lenger. Det var bare å holdet motet oppe. Jeg hadde et tidsmål jeg ville nå, samtidig gjorde jeg litt “sport” i det og terge opp Ronnie litt. Vi lagde en intern konkurranse og hvem som dro den raskete kilometeren. Etter passering 35 km ble det for tøft. Jeg var for kald, ingen følelse noen steder og stod nærmest stille i vinden. Hodet jobba på spreng. Det gjorde Ronnie også, både med meg og seg selv. Aldri før har jeg slitt så mye de siste kilometerne og aldri før har jeg vært så glad for å se mål. Samtidig var jeg skikkelig misfornøyd med tida 2.41. Det var 3 minutter pers, men et stykke unna målet jeg hadde satt meg.

Jeg gikk rett opp på hotellrommet før jeg sa et ord. Formen var der, beina var helt råe og jeg hadde tidenes mulighet til å løpe inn til en god tid, med verdens beste støttespiller i Ronnie. Jeg klarte det ikke!

Jack og Jasper hadde sendt meg melding på telefonen. Etter å ha lest disse, samt tenkt litt på gjennomføringen, sett på resultatlister og fått litt klarere “huggu”, ble jeg mer og mer fornøyd. Vi hadde gjennomført en innmari tøff maraton. Vinden, regnet og kulden hadde satt mange av de andre ut av spill. De løp faktisk mellom 4-5 minutter saktere enn hva de var gode for. Ingen var i nærheten av sin personlige rekord.

Aller mest må jeg takke Ronnie! Fantastisk imponerende løping i sin debut på maraton. Skismøreren som er dvask og i skikkelig dårlig form fram til mai måned. Trener seg opp til å bli veldig god både på sykkel og løp. TUSEN TAKK! Jeg er imponert! Det samme må jeg si til pappa. Han var flere steder i løypa og gav oss oppmuntrende ord.

Nå er vi hjemme igjen! Hva som kommer til å skje videre har jeg egentlig ingen fast plan på. Jeg håper egentlig ikke at sesongen er over. Formen er god og jeg har lyst til å bruke den til noen konkurranser. Terrengløp, gateløp….. Håper å få til noe! Samtidig er jeg nå klar for å trene hardt og riktig i vinter. Tidlig vår 2014 vil jeg tro at en ny maraton blir stemplet fast i kalenderen. Hardere og tøffere enn Eindhoven Marathon kan det ikke bli.

Her er en link til siden der dere finner resultater, høydepunkter og nyheter fra løpet: http://www.marathoneindhoven.nl/

Nå slipper jeg Ronnie ut i verden. Den 25.oktober reiser han til Val Senales. Vinteren nærmer seg med stormskritt.

SAMSUNG        Marthe og Ronnie FurusjøenRundt2

      

Copyright © 2017 Marthe Katrine Myhre | Utviklet av: essDesign