En sesong er over…

Nok en løpesesong er over og vi står ved starten av en ny.. Etter tidenes sommer værmessig er jeg ikke helt innstilt på høst og nå vinter. Det er jo ikke så lenge siden 17.mai – er det vel?

Min sesong har vært som en real BERG OG DALBANE. Jeg var utrolig positiv og klar ved starten av sesongen. Jeg skulle for første gang representere Lillehammer IF, og jeg hadde trent godt gjennom vinteren. Kanskje litt for godt?

Litt sykdom i mai som tok lang tid å bli kvitt var gjeldene for litt laber form før sommeren, men allikevel løp jeg noen konkurranser som var OK +.

Sommeren kom og hvilken sommer det ble. Sol fra morgen til kveld og en varme så herlig som bare det. Jeg må ærlig innrømme at jeg hvert eneste sekund var fantastisk bra.

Treninger tidlig på morgenen og noen varme ettermiddags økter. Det er lov å drømme seg tilbake til det nå.

I sommer vant jeg Etape Bornholm totalt etter 4 av 5 etappeseire. Formen var bra, tross mye trening. Etter hjemkomst fortsatte jeg å kjøre på og det var ved et punkt i august det bikket litt over. Det gikk fra å ha noenlunde overskudd og kontroll, til fullstendig miste kontrollen på overskuddet.

Selv og treningen nådde nye høyder med mengde, hadde jeg noen solide økter. Hvordan jeg i det hele tatt klarte å løpe de såpass som jeg gjorde forstår jeg ikke den dag i dag. Det vil si – kroppen tåler mye og hodet klarer enda mer.

I starten av september løp jeg de flotte konkurransene i Kvarvik. Er veldig fornøyd med begge dager der. Å løpe såpass med 240-250 kilometer i beina går kun på vilje.

NM-gull i Oslo på maraton går under kategorien veldig bra. For en dag. Sol, kjempe stemning og en kropp og bein som bare løp. Det gikk utrolig lett på lav puls. Hva som skjedde dagene i forkant og dagene i etterkant bør jeg ikke skrive så mye om, men jeg trente meg rett og slett i senk etter dette. Fortsatte og bare kjøre på.

Lidingøloppet i Sverige skulle jeg aldri ha løpt, men 30 kilometer i en tøff løype med bein som bly, JA – du får testa hugge litt da…

Fortsatte det videre kjøret med mer mengde og flere konkurranser ukene etter. Furumomila og Hytteplanmila er krysset av som tung, tyngre enn tyngst. Når du kun har et gir å gi er det lite moro å løpe konkurranser. Spesielt også når du så inderlig godt vet hvorfor, men det da har allerede gått forlangt at det er umulig å rydde opp i.

Årets store mål var Frankfurt maraton. En sår hals og litt feber gjorde uka i forkant litt usikker og jeg kjente etter, kjente etter og kjente etter hele tida på hvordan kroppen var, beina var og ikke minst – hvor lyst har jeg til å reise til Frankfurt for å løpe maraton. Sannheten var at jeg var utslitt – totalt utslitt.

Konkurransen i Tyskland var et trist møte med 42 kilometer. Det var TUNGT og det var ikke noe moro i det hele tatt.

Etter den konkurransen har det vært utrolig rolig. Fokus på hvile, sove og få tilbake lysten og få orden på ting. Jobben har vært å bryte et mønster, et mønster jeg har viklet meg inn i, uten å tenke på hvorfor og hvordan.

Nå har jeg evaluert, jeg har tenkt og jeg har funnet ut at det eneste riktige er å starte helt på nytt – NULLSTILLE HELE SYSTEMET.

Det er gjort og nå er jeg klar!

2019 skal bli bra, jeg skal ikke gå i samme fellene og med meg på den jobben får jeg verdifull hjelp. Jeg har mye mer inne og med overskudd er det nok minutter å hente både her og der. Jeg må kutte godt over 100 kilometer med løping hver uke… Nei, jeg skal ikke trene så lite, men det sier kanskje litt om hvor mye og hodeløst jeg har trent.

Nå er det fokus på kvalitet i alle ledd som gjelder og jeg er klar.

Følg meg på min vei, jeg tror det kan bli moro. Jeg er ikke ferdig og nå kjører vi på med smartere og mer effektiv trening. Marthe skal bli raskere, sterkere og spenstigere. Å løpe 42 kilometer – det kan jeg.

Tusen takk for all hjelp og støtte! Klubben min, Lillehammer IF, sponsorer og alle andre som heier. Det betyr mer enn ALT!

   

Copyright © 2017 Marthe Katrine Myhre | Utviklet av: Sveum design AS